Arbeidsprinsippet til en blåser er basert på kinetisk energioverføringsteori i fluidmekanikk. Når impelleren roterer med høy hastighet drevet av en motor, utveksler bladene momentum med gassmolekylene. Under påvirkning av sentrifugalkraft blir gassen kastet ut langs den ytre kanten av løpehjulet, og danner en luftstrøm med høyt-trykk.
Denne energikonverteringsprosessen følger Bernoullis ligning, som sier at summen av kinetisk energi og statisk trykkenergi er bevart. Sammenlignet med vanlige vifter, konverterer vifter effektivt den kinetiske energien til gassen til trykkenergi gjennom en spesialdesignet voluttstruktur. Det typiske trykkområdet kan nå 0,1-1,5 kgf/cm², som er nøkkelen til dens evne til å levere luft over lange avstander.
Moderne blåsere bruker tre-dimensjonal strømningsteori for å optimalisere impellerdesign, og gjennom CFD (Computational Fluid Dynamics)-simulering forbedres effektiviteten til over 85 %. Med et bestemt merke sentrifugalvifte som eksempel, bruker den et bakoverbuet-hjul av aluminiumslegering, som kan generere et vindtrykk på 10 kPa ved en hastighet på 2900 rpm, med støy kontrollert under 75 desibel. Denne presise utformingen gjør at viften langt overgår tradisjonelt ventilasjonsutstyr når det gjelder energieffektivitet.
